Bergen havnevesen, eller Bergen og Omland Havnevesen (BOH), er i dag en interkommunal bedrift eid av 11 kommuner; Bergen, Askøy, Austrheim, Fedje, Fjell, Lindås, Meland, Os, Radøy, Sund og Øygarden, og av Hordaland fylkeskommune. BOH er ledet av et havnestyre og et havneråd. Bedriften skal samordne all offentlig havnetrafikk, håndheve havnereglementets bestemmelser, og planlegge, bygge, vedlikeholde og drive alle offentlige havneanlegg innenfor havnedistriktet.
Bergen havn er betegnelsen på havnedistriktet som BOH til enhver tid forvalter. Forvaltningsområdet har til stadighet blitt utvidet. I dag omfatter havnedistriktet sjøområdet til alle medlemskommunene.
Tidlige tider
I tidlig middelalder bestod havneanleggene i Bergen bare av gangbroer og utstikkerkaier foran gårdene ved Bryggen og ut til marebakken. Strandsiden ble først utbygd på 1300-tallet. Midt på 1600-tallet var Vågen, byens eldste havneområde, maksimalt utnyttet. Så godt som alle havneinnretningene var eid av kjøpmenn som selv måtte vedlikeholde anleggene. Det meste av havnen var imidlertid felleseiendom og underordnet byens myndighet, og politimesteren hadde det øverste tilsynet med havneområdet.
Utover 1700-tallet ble forholdene ved Bergen havn ille, og klagene var mange. Vågen var fylt igjen av avfall, feieskarn, ballaststein og brannrester, og kloakken rant rett ut i sjøen. Skomakerne og garverne i Vågsbunnen etterlot bark og annet avfall i havnebassenget. Fortøyningsmulighetene var slette. Det var således behov for en havnekommisjon til å vedlikeholde kaiene og bøyene, og til å kontrollere og begrense dumping i sjøen.
Et havnevesen blir til
Kongelig forordning av 16. september 1735 påla at det skulle opprettes lokale havnekommisjoner til å føre kontroll med havnene i norske byer og ladesteder. 2. november samme år ble Bergen havnekommisjon etablert, og Bergen fikk sin første havnefogd, Claus Ocken. (Claus Ocken har for øvrig fått en gate oppkalt etter seg.) Kommisjonen bestod av et medlem av magistraten, en loskaptein, to skippere, politimesteren og havneinspektøren. (Kommisjonens sammensetning endret seg over tid.) Havnefogden skulle fungere som oppsynsmann for havnen, mens kommisjonen ville føre tilsyn med at han skjøttet sine plikter. Etter hvert ble termene endret til havnestyre og havnekontor.
Havnevesenets oppgaver over tid
Havnevesenet hadde altså i starten som hovedoppgave å påse at havnen var forsvarlig vedlikeholdt. Havnefogden pliktet å inspisere og befare de ulike havneanleggene, og deretter gi havnekommisjonen opplysninger for vurdering og planlegging av hvilke vedlikeholds- og byggearbeider som burde prioriteres. Dette gjaldt blant annet kaibygging og bygging av bolverk, pakkhus, sjøboder m.m. Havnefogden skulle så iverksette kommisjonens beslutninger.
Trafikken på havnen måtte foregå uhindret, så trafikkavvikling som broåpning og kaianvisning, det vil si plassering av ankomne skip til fortøyning etter gjeldende fortøyningsbestemmelser, var viktige oppdrag. Fartøy som benyttet offentlige fortøyningsinnretninger måtte betale avgift etter størrelse og liggetid. Innkreving av slike havneavgifter inngikk i virksomheten. Havnevesenet pliktet videre å anvise ballastplasser og legge ut og godkjenne utlegg av ballastmerker, moringer, bøyer og ringer, bl.a. Sjøtønnen. Det skulle ellers foretas årlige opplodninger av havnen.
Havnevesenet sørget for at lossing og lasting skjedde i ordnede former, og videre utøvdes tjenester som sleping, vann- og strømleveranse, kranutleie m.m. Det ble holdt vakt og tilsyn med vann og vær, og videre med fyr, med skip i karantene, med havnefjøset, og med fløttmennene og deres virksomhet. Og endelig skulle havnevesenet påse at gjeldende havnebestemmelser ble respektert. Fra 1890-årene fikk derfor havnebetjentene en viss politimyndighet.
Med tiden tillå det havnevesenet diverse planarbeid, og behandlinger av ulike byggesøknader o.a. Dette gjelder både egne og andres, det vil si både privatpersoners og offentlige etaters, anlegg. Etter hvert hørte også oljevern og ulike utredninger, analyser og rapporter med til virksomheten.
Mot vår tid og i dag
Staben til havnevesenet økte stadig på grunn av større trafikk og nye arbeidsoppgaver. Det ble flere kaier å inspisere, vedlikeholde og bygge, flere avgifter å innkreve, og flere saker å vurdere. Dette medførte spesialisering og flere ansatte. I 1890 ble den første havneingeniøren ansatt. Han skulle utføre reparasjonsarbeide og nybygging. Det meste av de nye tilsynsoppgavene ble ivaretatt av havneassistenter fra 1857 og av havnebetjenter fra 1893.
Under okkupasjonen ble havneloven av 1933 erstattet av en midlertidig forordning av 2. oktober 1941. Den lokale havnemyndighet bestod nå av havneformannen, og havnenemnden skulle kun være et rådgivende organ. Formannen fattet selv vedtakene, han hadde således havnestyrets myndighet og plikter alene. Havnevesenet var dermed underordnet en tysk militær havneledelse.
Etterkrigstiden bar preg av store endringer av havnevesenets arbeidsoppgaver og struktur. Blant annet økte passasjertrafikken til sjøs i betydelig grad. En viktig oppgave var gjenreising etter alle krigsødeleggelsene, som blant annet var resultat av eksplosjonsulykken i 1944.
I 1973 ble havnefogden og havneingeniøren slått sammen til en administrasjon med en havnesjef som leder. Etter kommunesammenslåingen i 1972 fikk havnevesenet et større forvaltningsområde. Havnedistriktet ble ytterligere utvidet i 1990 da Bergen havnevesen inngikk et havnesamarbeid med 11 omkringliggende kommuner og skiftet som vi har sett navn til Bergen og Omland Havnevesen, BOH.
BOH er i dag Norges største og mest aktive havnevesen, og det administrerer Europas nest største havneområde. Målt i antall anløp er havnetrafikken redusert, særlig småbåttrafikken. Men mengde lastet og losset gods har økt betraktelig, dette har resultert i en containerhavn. I 2005 ble 74 millioner tonn gods skipet til og fra havneområdet. Samme år anløp 245 cruiseskip Bergen havn. Økningen i havneaktiviteten skyldes blant annet olje- og gasstrafikken på CCB, Mongstad og Sture.
Utviklingen har gått mot større havnedistrikt, økt havneaktivitet, større og flere kaier, dypere havnebasseng, flere bøyer og bedre utstyr som kraner, biler og båter. Målet er å samordne all offentlig havnevirksomhet i området og således avvikle sjøtrafikken til og fra Bergen havn på en god måte, i dag som for snart 300 år siden.